I år ble det en skikkelig ferie, i motsetning til i fjor (som da besto i svært mye sofasitting, babybæring, og hvor den største fornøyelsen vi hadde var å følge mer med på Tour de France enn hva normalt er). Vi er glade for at vi dro, og hvor dro vi? Santa Cruz, California. Vi besøkte søsteren til Thomas, Katrine og hennes familie, som åpnet hjemmet sitt for oss i hele 3 uker. I tillegg fikk vi benytte oss av trucken deres når vi ville. Tusen takk! :) Det er definitivt litt annerledes å reise med barn. Heldigvis tok vi den samme turen for et par år siden, og hadde ikke noe kjempe behov om å sightse hele tiden. Det ble noen turer på stranda, shopping, rusling downtown, rolige soldager i hagen, mating av høner, barbeques (sosiale folk der borte!), tempeltur til Oakland mm. Og så fikk jeg min etterlengtede tur til Monterey hvor vi sov en natt på en nydelig, viktoriansk bed & breakfast (Gosby House Inn, ligger midt i hovedgata i Pacific Grove). Har hatt lyst til det siden vi var der sist. Montery/Pacific Grove er bare et helt nydelig sted ved Stillehavkysten. Trærne er helt forblåste, de har skikkelig "bakoversveis", alle husene er forskjellige, men passer likevel sammen. Tre-og murhus i alle former og farger, masse farger, og gjerne dekorert med sommerfugler, hjerter og kinalykter. Blomster og frodige planter i hagene, tydeligvis mange kreative og "grønn-fingrede" som bor der, sannsynligvis en god del gamle hippier. Jeg fikk også et gledelig gjensyn med Wholefoods, love it! (Ble også et par turer til Wholefoods i Capitola. Mitt Disneyland).
Dagen etter Monterey kjørte vi ned til Pebble Beach og Carmel, men disse stedene hadde bare penger og ikke sjarm. Vel, pent var det, men det oppstod ingen forelskelse slik det gjorde med Monterey.
Den nest siste kvelden fikk Thomas og jeg oss en date på Boardwalken. Det var SÅ gøy! Har blitt lite berg-og-dalbaner de siste årene, så var skikkelig kick å ta "Giant Dipper), USA´s eldste berg-og -dalbane fra 1920-årene (eller der omkring). Suget i magen var så stort at jeg knapt fikk puste, men det var helt fantastisk gøy!! Trenger litt moro innimellom rutiner og mamma/pappa-rollen.
Vi fikk snakket med ganske mange om politikken i USA og Obama. Bare så det er sagt; jeg er ikke lenger fan av Obama. Da Obama var på besøk i Norge i forbindelse med Nobels Fredspris, ble jeg revet med av hans karisma og fantastiske tale. For oss som er vokst opp i et sosialistisk land synes det heller ikke så ufornftig når Obama prøver å dra USA i den retningen, og jeg har tidligere syntes at det har vært litt vanskelig å forstå amerikanernes motforestillinger mot den nye helsereformen. Men dette har endret seg etter at vi har snakket med flere amerikanere. Vi traff ikke en eneste en som støttet Obama i hans politikk. Nesten ingen ville ha den nye helsereformen, men Obama presset det igjennom likevel. Hva blir det? På grensen til diktatur. USA har ikke råd til den, de har allerede en helt vanvittig høy gjeld til Kina, og høy gjeld er ikke bra, man mister frihet. USAs grunnlov er på ca 13-14 sider, men regningen for helsereformen er på 200-300 sider (husker ikke eksakt antall)...
Det vil bli høyere skatter, mer offentlig kontroll, flere offentlig ansatte, vanskeligere for det private markedet. Amerikaneren vil ha en regjering som beskytter, ikke kontrollerer. Men det er det de er i ferd med å gjøre nå. Amerikanerne vil ha frihet til å forvalte sine egne penger, ikke at mye av det skal gå til skatt, slik at staten kan bestemme hva pengene skal brukes til. Vi i Norge er jo vant til dette, hvor vi har de rød-grønne som helst vil bestemme hva skoleelever har på matpakka, og sikkert snart hvor mange klemmer og hvor mange timers søvn hvert barn får, så alle skal få likt antall (løst sitert fra Kristin Clemet, Høyre). USA har en helt annen historie og kultur enn oss, USA er bygget på "The American Dream", at man kan prøve lykken, jobbe seg oppover, stå på, for så å kanskje oppnå noe stort. Folk vil skape noe, lage arbeidsplasser, bidra med noe. Jeg la merke til at folk der borte legger sin ære i å gjøre en god jobb, om de så jobbet i kassa på en matbutikk gjorde de sitt ytterste for å yte service og være vennlige. Sånt er det ikke like mye av her i landet syns jeg... Hvis det plutselig skal bli slik at man kan nå så og så langt, men ikke lengre, vil sannsynligvis folk slutte å jobbe like hardt. Det er ikke noen belønning å streve etter, annet enn integritet. Hvis det f.eks lønner seg å gå på trygd, gjør mange det. Bare se på Norge. Det er flere argumenter og sammenligninger jeg kunne tatt med for å forklare, men det blir litt mye her nå og det supper seg fort litt sammen. En positiv ting med Obama er at han er mer internasjonal en Bush, og har bedret forholdet til andre nasjoner. Så utad er det ikke lenger like flaut å være amerikaner.
Tilbake til ferien.., det var veldig fint å tilbringe mye tid med Krugers, bli mer kjent, skape minner. Det var fint å oppleve noe annet, komme bort. Jeg liker at amerkanere er så vennlige og høflige. Jeg liker at de sier "excuse me" når man kommer borti hverandre, selvom det er du som dultet. I Norge turer man på, presser seg inn på toget før alle passasjerene har gått av og gjerne med et litt surt ansikt. Jeg mener ikke at nordmenn generelt er sure, men det hadde ikke skadet med litt mer høflighet her i landet. Uansett, da jeg var borte kjente jeg at røttene mine er i Norge, jeg savnet det norske, maten, naturen, at ting er litt mindre og mer nøkternt. Men ikke misforstå, jeg er sjeleglad for at vi ikke har tilbragt hele sommeren traskende rundt på Holmlia, da hadde jeg gått på veggen. Borte er alltid bra, for da blir hjemme best!
Thomas og Emma på stranda i Santa Cruz, med Boardwalken i bakgrunnen.
My dream came true! B&B i Monterey.
