Forhør ved frokostbordet

Jeg satt nesten ingefærteen i halsen da min datter ved frokostbordet i dag lurte på følgende:
"Har dere laget en ny baby nå?" ..... Litt forfjamset kunne vi avkrefte det (hvor kom det spørsmålet fra, liksom??).
Hun sa videre at hun ikke ville ha Lillebror, så hun er visst ikke helt fornøyd med den babyen vi allerede har produsert...  Vel, vi skal ikke utvide barna fra duo til trio ennå, så hun får forløpig klare seg med bare Lillebror, og jeg tror hun egentlig er veldig fornøyd med han.

Her leker de sammen på kjøkkenet.

Velferds-vanilje

Dere kan tro jeg var kry da mannen min skulle piske krem og opplyste om at vi var tomme for vaniljesukker (må ha vaniljesukker i kremen...mmm vanilje). "Nei, det er mer på lageret" svarte jeg meget tilfreds! Så utrolig deilig å bare kunne hente en ny boks fra "bedrollers´ene på kontoret. Og jeg har kjøpt inn nytt vaniljesukker, slik at lageret opprettholdes (det er viktig!).
Men, nok skryt.  Jeg, eller vi, men matvarelageret er mest mitt prosjekt, er helt i startgropen. Vi har ønsket oss matvarelager i snart 6 år (siden vi ble gift og prøvde å innføre "ukas produkt", noe vi skulle handle inn ekstra av hver uke), og har nå endelig i alle fall kommet i gang. Det neste på listen som jeg ønsker å skaffe er noen store vanndunker. Vann er livsviktig, særlig når man har små barn. Det trenger ikke å være noen store kriser før man skulle ønske man hadde noe på lager. Det kan være forurensning av drikkevannet og kanskje et strømbrudd i samme slengen, som gjør at man ikke får kokt vannet (apropos: jeg ønsker meg primus/stormkjøkken. Mest til å ha med på tur, da ;).

Det er ikke snakk om hysteri eller frykt for dommedag, men jeg tror det er veldig lurt å være litt forberedt, være litt selvhjulpen når det trengs. Jeg kjenner f.eks en familie som i en periode mistet hovedinntekten sin. De hadde et ganske stort matvarelager som gjorde at de klarte seg, selv med lite penger.

Hvis du kunne tenke deg å lære mer om f.eks å bygge opp et matvarelager, kan jeg anbefale å komme på noe vi kaller Velferdsdag, som egentlig betyr hvordan bli mer selvhjulpen. Dette vil foregå lørdag 3. mars kl. 12-15 i Hekkveien 9, Oslo (Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige).
Det vil være flere ulike minikurs om økonomi, hvordan lykkes som hjemmeværende mor, ernæring og trening, tilbereding av mat++ med flotte kursledere og man kan velge det man selv finner mest interesant.


Alle er hjertelig velkommen!! :) Ta gjerne kontakt med meg hvis du ikke har vært i menigheten vår før, men har lyst til å stikke innom. Da kan vi gjerne ta følge eller møtes der :)

Når man er forberedt og er mer eller mindre selvhjulpen, er man i bedre stand til å ta vare på seg selv og man kan også hjelpe andre.
Så hvis noen av dere plutselig oppdager at dere er tom for vanilje  midt i bakingen, er det bare å stikke innom oss, for DEN er i alle fall på plass! ;)

Kan anbefale å bruke 8,5 min på denne filmen!

Det er flere ting jeg har lyst til å blogge om, men i kveld ble jeg sittende å se på Mormon messages.
Filmen jeg har lagt til her er det sikkert mange av dere som har sett før, inkludert meg selv, men den rører meg like mye hver gang. Paret i filmen er nydelige eksempler på hvordan å takle prøvelser, og å gjøre det beste ut av ting man likevel ikke kan gjøre noe med. Elsker også hvordan denne kvinnen setter pris på sin rolle som mor.

Evig kjærlighet. Også i virkeligheten.

Jeg må innrømme at dette innlegget startet med at jeg tenkte på Twilight... Det er mye i dette (twilight-)universet som ikke er en del av mitt liv. Vampyrer og varulver for eksempel :p...

Men jeg har noe, og det er jeg utrolig glad og takknemlig for. Bella og Edward (hovedpersonene i Twilight) gifter seg og er/blir tilnærmet udødelige, dvs. at de kan leve sammen for bestandig. En super-romantisk happy ending for disse to som er helt oppslukt av hverandre.

Hadde det ikke vært fantastisk om denne biten kunne gjelde i det "virkelige liv" også?

Mannen min og jeg ble viet for tid og all evighet i Stockholm tempel. Det vil si at vi har anledning til å fortsette ekteskapet vårt også etter dette livet. Det er mitt høyeste mål. Det vil ikke gå av seg selv, vi må jobbe for det, men jeg har stor tro på at vi kan klare det (og så kjenner jeg at konkurranseinstiktet ønsker å si et HA! til skilsmissestatistikken). Jeg har noen litt eldre ektepar som forbilder, som viser meg at det ER mulig å holde sammen og samtidig ha det fint sammen.

Dette med evig ekteskap kan kanskje bli "heavy" for de som ikke tror på et liv etter døden. Men jeg tror det er et liv etter dette, og at vi da vil ønske å være sammen med dem vi er glad i, vår kjære og våre barn. Det kjennes så naturlig, så fint. Vi kan fortsette på det vi har bygget her på jorden. Vi kan elske hverandre uten å måtte reservere oss fordi vi er redde for å miste hverandre. Å vite dette gir meg trygghet og fred. Og er det ikke super-romantisk??? ;)

Dette er bilder av San Diego Tempel, California,-mitt favorittempel! Fantastisk vakkert. Gode minner fra USA-tur rett før småbarnslivet tok til ;)

Til sist en nydelig liten perle fra" Twilight" på valentinsdagen...

Bollefest

Ingen store tanker og følelser i dag. Bare en liten innrømmelse... ;) Vi har jo hatt bakerestriksjoner her i heimen, men i helgen ble det fastelavensboller på forskudd! Med en skolebolle-vri. Vi hadde for en gangs skyld hele lørdagen sammen (Thomas har ofte jobb eller skole ellers), så hva passet vel bedre enn å bake boller. Utrolig godt med vaniljekrem inni og melis+kokos på toppen!!

Kjære dagbok...

Jeg har tidligere skrevet at jeg føler jeg nesten har kommet til paradis allerede, fordi jeg har det så utrolig godt. Vel, hvis noen blir provosert av det, så vil jeg si at det hender jeg blir litt provosert selv... ;) I går for eksempel. Jeg leste akkurat bloggen til en venninne som skrev at hun har vært veldig sliten denne uken. Jeg kjente meg igjen med det samme. Er det noe i luften? Er det fullmånen? Lufttrykket? For min del er det garantert noen furtne hormoner som messer med meg. Noen dager er bare ikke min dag. Rart det der. Noen dager er fantastiske, jeg "eier" dagen, kjenner meg full av intiativ og glede, brøddeigen hever, jeg leker ute med barna, jeg vasker gulvet, jeg lager en deilig og sunn middag, jeg danser til musikk, "wow, dette er så lett, jeg har full kontroll". Og så er det av og til dager som i går. Jeg holder ikke UT! Hvor er effektiviteten, gleden, det gode humøret? Jeg føler meg "stuck", lei av å rydde, lei av støv og rot.

Hjelpen ankommer på overtid, og det hjelper, men det dårlige humøret slipper ikke tak. Jeg tenker på råd vi fikk da vi giftet oss. "Det holder ikke å møtes på halvveien, noen ganger må man gå hele veien for å komme den andre i møte" og "Det holder ikke å gi 50%, man må gi 100%". Jeg prøver å skjerpe meg, samtidig vet jeg at det ikke hjelper å holde følelsene inne. Så jeg blåser det ut og griner i dusjen..hjelpe meg, trodde jeg var ferdig med det. Sjelden jeg gråter lenger, men nå kom det likvel. Patetisk, tenker jeg. Jeg er redd for å bli en vaskekjerring som bare blir tatt for gitt, kjenner meg rastløs, vil ut og danse, dra på teater, oppleve. Vi snakker sammen, han forstår, jeg forstår. Hva skulle jeg gjort hvis jeg ikke hadde en mann som vil bli venner, som er kjærlig og som ikke er stolt og sta (som meg). Han sier, "kom her. Nå skal du slappe av og jeg skal gi deg fotmassasje. Neste uke drar du og danser. Jeg setter sånn pris på alt du gjør." Han vasker gulvet og dagen ender godt. Det er den evige balansegangen. Denne uken har det vært litt for lite søvn og for få avtaler med andre/konkrete planer. Hvis jeg går for lenge uten å treffe folk blir jeg fort litt deppa. En tur på biblioteket kan være alt som trengs. Sist vi var der var det andre barn der, eldre som syns det var fryktelig koselig å hilse på og studere barna , og jeg traff en jeg kjenner som jeg pratet en stund med. Mennesket er så visst ingen ensom øy. Vi trenger hverandre. Jeg trenger i alle fall andre.

I natt var jeg oppe sikkert ti ganger pga. eldstemann som ynket seg og hadde feber. Dagen er likvel god. Rart det der. Etter en dårlig dag kommer alltid en god dag.

God helg alle sammen! :)

Sjokolade?

Det renner sannsynligvis sjokolade i mine årer. Jeg har en sjokoladeradar som fanger opp det meste av gjemt snop, jeg elsker å bake kaker, jeg spiser de gjerne frosne hvis jeg må og da til frokost, lunsj og middag. Min oldemor vekket meg om morningen for at vi skulle gå i butikken for å kjøpe godteri. Min bestemor sender sjokolade i posten, til og med uten noe brev. Sjokoladen er viktigst! Mamma er hakket sunnere, hun i spiser i alle fall bønner og drikker grønt supervann i tillegg, men hun ELSKER sjokolade og kaker. Så, jeg er arvelig belastet ;), men prøver å ta kontroll over sukkerinntaket, og det går faktisk ganske ok. Jeg sparer (for tiden...merker at jeg har veldig lyst på dette ganske snart) det meste av bakingen til spesielle anledninger som bursdager o.l., da unngår vi å ha kake flere dager hver uke (det blir jo alltid rester). Og jeg spiser dessert hvis vi blir invitert bort!! :D (Lykkehvin når mamma har laget hjemmelaget sjokolademousse når vi er på middag...-yum!) Men noe må godt må vi ha i helgen.

Jeg kan anbefale Daddelkuler.

Jeg bruker ikke oppskrift, tar det på slump, men her er oppskriften til Ninka fra boken "Kjernesunn familie" (Og nei, vi lever ikke kjernesunt. Her er det sukker på havregrøten hver dag!):

-100 g daddler uten stein

-1 ss kokosolje (obs: viktig at den er av god kvalitet ,eks. Cocosa. Den bør lukte litt som "bounty")

-15 g kokosmel

-1 knivsodd vanilje (jeg bruker mer, og mest vaniljesukker, litt vaniljepulver)

-10 g kakaopulver (eller mer...)

Miks sammen i kjøkkenmaskin til en jevn, myk masse (tid for å smake..yum! Kan forveksles med brownies. Tuller ikke). Trill så kuler i kokosmel og sett dem til avkjøling i kjøleskapet.

Daddler er søte, men inneholder vitaminer, mineraler og masse fiber. Disse kulene demper søtbehovet, og blosukkeret går ikke bananas dagen etter. God helg! :D

Om peanøttsmør

Jeg har spist utrolig mye peanøttsmør i løpet av mitt liv. Gi meg hjemmelaget grovbrød med peanøttsmør og kakao laget med kokesjokolade, og jeg sitter plutselig nede i kjellerstua til Bestemor. Det fikk jeg nemlig ofte servert til bla. kvelds da jeg var på besøk hos henne som yngre. Vel, i går kveld ga jeg datteren min brødskive med peanøttsmør til kveldsmat. Hun har ikke spist det så mye, men jeg vil jo at hun skal like det har hatt så mye glede av (er det ikke slik at vi vil prakke våre egne interesser på barna våre?) :p.

Hun tygget en stund, og jobbet med pålegget som klebret seg opp i ganen, så sa hun: "Peanøttsmør sitter veldig, veldig godt fast!".

Så sant, så sant. :) Morsomt hvordan barn kan få sagt ting så presist.