søndag 27. september 2009

Jeg beklager

Jeg har tidligere tenkt mitt om småbarnsforeldre som ikke kan være med på ting fordi det er midt i leggetiden til barnet/barna, eller andre "sære" hensyn som må tas pga. barna. Og kan ikke "forsentkommerne" bare stå opp litt tidligere? Det har ikke vært så ofte jeg har tenkt slik, men jeg trekker tilbake hver eneste tanke som har vært dømmende eller negativ ovenfor foreldre med små barn. Jeg beklager! Virkelig. 

Før Thomas og jeg fikk barn, snakket vi om at vi skulle ta med babyen vår overalt, hun skulle bli vant til andre mennesker og ikke være til hinder for at vi kunne bli med på ting.  Vi ville ha en fleksibel baby, ikke en sånn sær en som vi måtte ta så mye hensyn til. Hva visste vel jeg...

Det handler ikke bare om Emma, men også om hva jeg selv orker. Med noen netter på rad med ekstra lite søvn, en Emma med vondt i magen som skriker og skriker og ikke vil sove, Thomas som er på jobb og opptatt på kvelden, ingen avlastning og nesten ingen pauser, blir jeg sliten. Hvis jeg ikke får hentet meg inn, kjennes det etterhvert ut som om noen har sugd ut all energi av kroppen min og sprøytet inn bedøvelsesmiddel i stede. Jeg blir allergisk mot skriking, og kjenner hvordan det tapper meg, og jeg tenker at jeg skal ikke ringe Thomas for å beklage meg, men til slutt hender det at jeg gjør det likevel. Han får jo ikke gjort noe med det, men da får jeg i alle fall litt støtte. 

Men la meg si at jeg mener ikke med dette å klage. Det er bare sånn det er innimellom. Ikke alle dager kan være solskinnsdager. Uansett så er jeg lykkelig. Lykkelig, som en lun, trygg glede. Gode dager er jeg særlig lykkelig, det er klart. Og under slitenheten de dårlige dagene er jeg også lykkelig. Fordi jeg har alt hva jeg kan ønske meg i livet mitt, det viktigste er på plass. 

Og hvis jeg ikke skriver så mye om de gode dagene er det fordi da gjør jeg andre ting. Da lager jeg spinatsuppe og baker brød, jeg trener og vasker gulvet, går tur med Emma, ringer Bestemor eller skriver brev til min bror som er på misjon. Når energien og tiden er der gjør jeg så mye jeg kan. Det er så deilig. 

I går var en god dag. Da gikk Thomas og jeg + Emma en fin tur bort til Kolbotn. Det var nydelig høstvær, frisk luft og sol, og vi gikk gjennom skogen og et rolig boliområde. Vi satte oss på en benk underveis og bare nøt. Roen, hverandre og lukten av rognebær. 

mandag 7. september 2009

Meg og han jeg elsker å være to med.

To må man være

På lørdag var Thomas og jeg på ekteskapskurs sammen med en del andre par hjemme hos Amundsens. Sidsel ledet diskusjonen og underviste oss slik bare Sidsel kan. Jeg er takknemlig for hennes eksempel. Hennes karriere har vært 28 år(!) som hjemmeværende mor (hun har studert i løpet av disse årene) og 12 år som lærer på videregående skole. Jeg vet ennå ikke hvordan min karriere blir, men om jeg skal klare det som Sidsel har klart, nemlig skape en flott familie, et godt hjem, som er mitt mål, må jeg vel kanskje følge noe av den samme oppskriften. Selvom det helt sikkert ikke er enkelt. Noe må ofres. Men jeg ønsker å prioritere familien. I Aftenposten stod det for noen dager siden om en svensk undersøkelse, som kunne bekrefte det man lenge har ant, kvinner som både er mødre og jobber fulltid sliter mer enn andre pga økt stress, bekymringer, tiden strekker ikke til osv.... Jeg skal ikke skrive så mye om det, og det kan jo hende at jeg selv må jobbe når permisjonen går ut, og må man, så må man, men jeg syns det var en interesant artikkel. Noen må styre hjemmet, administrere alt, være den trygge havnen for barna, holde familien sammen. Og i de fleste tilfeller er det kvinnen. Det er kvinner som i størst grad har et spesielt ansvar i forhold til å ta vare på og oppdra barn. Jeg syns det er et flott ansvar. 

Vel, Sidsel sa bla. at som to er man mye sterkere på alle måter, fysisk, psykisk, mentalt og åndelig. Jeg er veldig glad for at jeg kan være to sammen med Thomas. Men i går var jeg alene med Emma i kirken, siden Thomas har begynt på osteopatiutdannelsen, og han hadde altså skole i går. All honnør til de som må dra alene med barn i kirken HVER søndag!!! Jeg kom for sent, så var det amming, bleieskift, prøve å få Emma til å sovne, vogn opp og ned trapper (møte i kjelleren), en kjapp tur på toalettet mens det virket som at Emma sov, ikkedetnei, ut og trille litt, og endelig...hun sover... Jeg setter meg helt bakerst og lytter, så er det en dame som kommer opp på talerstolen og snakker godt og HØYT inn i mikrofonen. Emma våkner, er grinete. Ut og trille. Møtene er snart ferdig, jeg kjenner meg sliten og sulten. Tar meg et eple mens jeg triller, en hissig veps får teften av eplet og lar meg ikke i fred. Jeg går mot bilen, pakker sammen vognen og kjører hjem.

Jeg fikk lappen i sommer og har ikke tatt så mange turer alene, men jeg kjører så trygt jeg kan, er obs og syns det går greit. Endelig hjemme. Inn i den store fellesgarasjen. Jeg posisjonerer meg for å rygge inn på plassen vår. En motorsyklist skal ut og jeg tenker at jeg skal kjappe meg så han kommer forbi. Jeg rygger fort, har rygget noen ganger nå. Bang! Rett i betongsøylen med bakre støtfanger. Min første bulk. Og forhåpentligvis siste...  Jeg er glad det skjedde med denne bilen og ikke den nye, dyrere vi en gang sannsynligvis får oss. Bilen vi har nå har en del riper og skrammer fra før, men jeg liker den likevel. Men, selvfølgelig en kjip opplevelse. Jeg klarte ikke å unngå å felle et par oppgitte tårer da jeg kom inn, men samtidig tenkte jeg at det ikke var verdens undergang. Dagen hadde ikke vært så aller verst, jeg hadde kommet meg i kirken og en liten bulk i bilen kan jeg leve med. Så ingen grunn til å sture. Men jeg er veldig glad for at vi vanligvis er to.

Emmas velsignelse 30. august

Emma fikk navnet sitt og ble velsignet forrige søndag. Thomas, som ga velsignelsen, var veldig beveget. Men det syns mamma bare var bra, etterpå hørte jeg hun si til Idar (min svigerfar): "Jeg er glad Ida er gift med en så god og følsom mann". Det er jeg og. :)
Ellers gikk det veldig fint, Emma var stort sett rolig og ganske fornøyd hele dagen og vi hadde en hyggelig markering i kirken med den nærmeste familien. Takk til alle som tok med deilig mat! Salat og Karins rundstykker med hjerter på, kaker og is. 
Her er gutta som var med på velsignelsen; (Grand)onkel Stein, Even, Jaran, Thomas, Idar og Pappa/Arnfinn.