fredag 10. februar 2012

Kjære dagbok...


Jeg har tidligere skrevet at jeg føler jeg nesten har kommet til paradis allerede, fordi jeg har det så utrolig godt. Vel, hvis noen blir provosert av det, så vil jeg si at det hender jeg blir litt provosert selv... ;) I går for eksempel. Jeg leste akkurat bloggen til en venninne som skrev at hun har vært veldig sliten denne uken. Jeg kjente meg igjen med det samme. Er det noe i luften? Er det fullmånen? Lufttrykket? For min del er det garantert noen furtne hormoner som messer med meg. Noen dager er bare ikke min dag. Rart det der. Noen dager er fantastiske, jeg "eier" dagen, kjenner meg full av intiativ og glede, brøddeigen hever, jeg leker ute med barna, jeg vasker gulvet, jeg lager en deilig og sunn middag, jeg danser til musikk, "wow, dette er så lett, jeg har full kontroll". Og så er det av og til dager som i går. Jeg holder ikke UT! Hvor er effektiviteten, gleden, det gode humøret? Jeg føler meg "stuck", lei av å rydde, lei av støv og rot.

Hjelpen ankommer på overtid, og det hjelper, men det dårlige humøret slipper ikke tak. Jeg tenker på råd vi fikk da vi giftet oss. "Det holder ikke å møtes på halvveien, noen ganger må man gå hele veien for å komme den andre i møte" og "Det holder ikke å gi 50%, man må gi 100%". Jeg prøver å skjerpe meg, samtidig vet jeg at det ikke hjelper å holde følelsene inne. Så jeg blåser det ut og griner i dusjen..hjelpe meg, trodde jeg var ferdig med det. Sjelden jeg gråter lenger, men nå kom det likvel. Patetisk, tenker jeg. Jeg er redd for å bli en vaskekjerring som bare blir tatt for gitt, kjenner meg rastløs, vil ut og danse, dra på teater, oppleve. Vi snakker sammen, han forstår, jeg forstår. Hva skulle jeg gjort hvis jeg ikke hadde en mann som vil bli venner, som er kjærlig og som ikke er stolt og sta (som meg). Han sier, "kom her. Nå skal du slappe av og jeg skal gi deg fotmassasje. Neste uke drar du og danser. Jeg setter sånn pris på alt du gjør." Han vasker gulvet og dagen ender godt. Det er den evige balansegangen. Denne uken har det vært litt for lite søvn og for få avtaler med andre/konkrete planer. Hvis jeg går for lenge uten å treffe folk blir jeg fort litt deppa. En tur på biblioteket kan være alt som trengs. Sist vi var der var det andre barn der, eldre som syns det var fryktelig koselig å hilse på og studere barna , og jeg traff en jeg kjenner som jeg pratet en stund med. Mennesket er så visst ingen ensom øy. Vi trenger hverandre. Jeg trenger i alle fall andre.

I natt var jeg oppe sikkert ti ganger pga. eldstemann som ynket seg og hadde feber. Dagen er likvel god. Rart det der. Etter en dårlig dag kommer alltid en god dag.

God helg alle sammen! :)

2 kommentarer:

  1. Ja man behöver möta andra! Känt helt detsamma den här veckan. Så vi ses gärna nästa vecka! :-) Ha en skön helg nu! Jag är sugen på att prova dina "chokladbollar" nu som jag försöker dra ner lite mer på sockret!

    SvarSlett
  2. Alle har sånne dager av og til. det hjelper av og til å lese om at andre har det og at ikke alt er glansbiler. takk for at du delte.

    SvarSlett