Jeg går i tro

I dag, som alle andre søndager, skulle vi i kirken. Det er mye som skal gjøres klart og huskes på før vi drar, og i dag syns jeg det var ekstra slitsomt. Trøtt selv, og trøtte, grinete barn. Tanken på å få slippe fristet. Slippe sutring, mas, bare stenge en dør og dra dyna over hodet. Men, jeg visste at det ikke ville gavne meg mye, i motsetning til hva det gir meg å være i kirken.
Hvorfor drar vi, hver søndag og opptil flere timer?

Jeg føler godt når jeg er der. Jeg blir undervist og påminnet om gode sannheter. Jeg blir styrket og inspirert. Og jeg drar fordi jeg tror at Jesus Kristus faktisk lever, og at hans kirke på jorden i dag er Jesu Krisit Kirke av Siste Dagers Hellige.

Kanskje kan det virke fjernt i vår verden, vi har det vi trenger og er vår egen herre. Hverdagen er fyllt opp med så mangt, aktiviteter, matlaging, jobb, trening. Dagene ruller avgårde, jeg kjenner at jeg ikke alltid henger helt med. Tiden går raskere enn jeg klarer å arbeide. Når skal man tenke på Gud? Kjenne på savnet etter noe mer? Finne svar på de store spørsmålene? Og hva er vitsen, vi har det jo så fint?

Vel, søndag er en dag hvor jeg tar litt pause fra hverdagen. En dag hvor jeg får mer tid og anledning til å fokusere på det som har evig verdi. Og, ja, jeg har det vanvittig fint. Jeg ser ut på sommer-Norge. Trærne er friske, lysegrønne av håp om en deilig sommer, solen smiler ennå over den blå horisonten. Jeg kan ikke annet enn å være takknemlig. Vi er friske, har alt vi trenger. I tillegg til alt dette kan jeg ha fred inni meg, fordi jeg tror. Jeg hungrer ikke etter svar, jeg har de. Jeg kjenner meg så vanvittig heldig. Samtidig litt feig fordi jeg sjelden deler svarene med andre. Jeg tenker at andre kanskje ikke er interessert. Vi har det jo så fint, hva skal vi med Gud? Men jeg kan jo ikke vite hva andre tenker. Så "prove me wrong", og ta en titt på http://mormon.org/faith/ for å lære mer om hva jeg tror på (eller spør meg). Hvis du vil. ;)