Et lite liv.

Jeg har ikke ord. Aftenposten i dag skriver om senaborter i uke 22, til og med senere i enkelte tilfeller. Det er sikkert mange av dere som har lest det, eller fått med dere debatten. Dette er ikke hyggelig lesning. Dette er ikke greit, ikke i det hele tatt.

"Rikshospitalets fødeavdeling får de vanskelige jobbene, abortene som er så sene at de skjer i det vanskelige landskapet mellom fødsel og abort.

- Det er klart det er belastende å legge et slikt barn til side, mens kolleger kanskje jobber for å redde et helt tilsvarende barn i et annet rom, sier jordmor Bodil Thorsnes.

Hun og hennes i kolleger har det i ryggmargen at de skal ta imot og redde liv. Det er det de er utdannet til, det er det jobben handler om. Da blir det vanskelig når de noen få ganger skal gjøre det motsatte, legge et bittelite barn til side og vente på at det skal dø. Noen ganger har det lille hjertet slått i over en time før det har kapitulert.

Personalet kunne ikke gjøre noe, å hjelpe det lille barnet til å dø ville være aktiv dødshjelp. Det er ulovlig. 

- Jeg har sett en barnelege uttale at de små ikke føler smerte. Jeg vet ikke, sier Thorsnes stille."

Hvem er vi, som påtar oss retten til å bestemme hvem som skal leve og hvem som skal dø? Hvordan er det mulig å la en liten baby ligge alene mens den venter på å dø? Det er sikkert mange ulike grunner til at kvinner tar abort. Det er mange leie skjebner, og i noen tilfeller er det forståelig at abort vurderes. Men likevel, det er svært alvorlig å ta et liv.  Særlig et lite uskyldig liv, som ikke får mulighet til å vokse opp fordi det ikke passer. I mange tilfeller er det ubeleilig, ikke i følge planen. Det er bare trist.  

Selv om det er lite, er det et liv. Et stort, vakkert eiketre har en gang vært et lite frø. I frøet er det liv, en spire til noe stort og fantastisk. Vær så snill alle, vi kan ikke fjerne de vakre spirene. 

Les Lindas innlegg om abort her. Hun spontanaborterte i uke 14 og fikk holde og studere fosteret sitt, som hadde blodårer og negler...