Jeg kan skrive under på følgende sitat:
" Tid tilbragt sammen med barn er de minst bortkastede timene i ditt liv."
(Karsten Isachsen)
Jeg har det så bra at jeg ofte føler jeg allerede er i paradis. Det er jeg selvfølgelig utrolig takknemlig for. Det er deilig å våkne opp til nok en dag hvor alt er bra. Det er nesten så jeg blir mistenksom. Når kommer det vanskelige? Selvsagt er ikke alle dager rosa og fluffy, og litt oppkast og en som tisser i sofaen (ikke den splitter nye vel og merke!) hører med. Men i det store og det hele: jeg har en god mann og to fine, friske barn. Vi har alt vi trenger og mer enn det. Mannen har mer enn nok jobb og utdanner seg til akkurat det han vil og er flink til. Jeg er for tiden hjemme med barna og er veldig glad for det. Vi lever i et vakkert, rikt og fritt land med mange muligheter. Jeg kunne ikke drømt om mer. Med familien min har jeg min himmel på jord. Mannen min ble selvsagt glad da jeg fortalte han hva jeg føler. Han sier han er glad så lenge jeg er glad! Litt av en mann.
Samtidig er det lett å tenke på alle de som ikke har det så godt her i verden. Det er så mange som lider på alle mulige måter. De sultne barna i Afrika er ikke bare en klisjé man bruker for å true barn til å spise opp maten, det er en høyst forferdelig realitet, og det gjør så vondt å tenke på alle de små og store som lider. Hvorfor er det så mye urettferdighet i verden? Hvorfor har jeg blitt velsignet med mitt gode liv og hvorfor har noen absolutt ingenting? Jeg vet ikke. Men jeg vet at Gud er en rettferdig og barmhjertig Gud. Han elsker alle mennesker like mye, ingen er mer eller mindre spesielle enn andre. Alle får ulike utfordringer. De som kan takle mye får kanskje mer og blir dermed kanskje mer velsignet etter dette livet. Vi har også handlefrihet, så mye som skjer i verden er en konsekvens av valg mennesker har tatt. Dette blir kanskje litt mye tankespinn, men jeg har tenkt en del på dette i det siste. Hva er min prøve? Har jeg fått mitt paradis på forskudd? Det er jo selvsagt meningen at man skal ha det bra, Gud vil at vi skal ha det godt, føle fred. Men jeg tror jeg må passe meg for å bli for komfortabel. Når jeg er velsignet med så mye godt må jeg bruke det jeg har til å gjøre godt og stadig prøve å utvikle meg. Jeg tror virkelig at Jesus Kristus lever og at Han en dag vil komme til verden igjen. Det virker fjernt sånn midt i hverdagen, men jeg tror virkelig at det er sant. Jeg er elendig til å fortelle andre om dette, dele perlen jeg har i livet mitt. Men nå har jeg mulighet til å dele litt gjennom denne bloggen. Jeg elsker Mormon messages, ta gjerne en titt. Jeg blir i alle fall alltid oppløftet!
Jeg har også ofte tenkt når jeg hører om andre menneskers store utfordringer "Når skal min prøve komme?" men samtidig så har ikke livet alltid vært rosenrødt og for utenforstående kan det jo for eksempel virke som en prøvelse å være alene med 6 barn i 6 måneder mens mannen jobber i utlandet for eksempel, men når man er midt i det får man jo hjelp til å takle det og da virker det ikke like overveldende som andre menneskers problemer. Dessuten er jo livet langt og vi vet ikke hva morgendagen bringer. Vi får bare nyte den gode tiden vi hat og prøve å ikkebekymre oss for mye over hva fremtiden vil bringe.
SvarSlett