mandag 7. september 2009

To må man være

På lørdag var Thomas og jeg på ekteskapskurs sammen med en del andre par hjemme hos Amundsens. Sidsel ledet diskusjonen og underviste oss slik bare Sidsel kan. Jeg er takknemlig for hennes eksempel. Hennes karriere har vært 28 år(!) som hjemmeværende mor (hun har studert i løpet av disse årene) og 12 år som lærer på videregående skole. Jeg vet ennå ikke hvordan min karriere blir, men om jeg skal klare det som Sidsel har klart, nemlig skape en flott familie, et godt hjem, som er mitt mål, må jeg vel kanskje følge noe av den samme oppskriften. Selvom det helt sikkert ikke er enkelt. Noe må ofres. Men jeg ønsker å prioritere familien. I Aftenposten stod det for noen dager siden om en svensk undersøkelse, som kunne bekrefte det man lenge har ant, kvinner som både er mødre og jobber fulltid sliter mer enn andre pga økt stress, bekymringer, tiden strekker ikke til osv.... Jeg skal ikke skrive så mye om det, og det kan jo hende at jeg selv må jobbe når permisjonen går ut, og må man, så må man, men jeg syns det var en interesant artikkel. Noen må styre hjemmet, administrere alt, være den trygge havnen for barna, holde familien sammen. Og i de fleste tilfeller er det kvinnen. Det er kvinner som i størst grad har et spesielt ansvar i forhold til å ta vare på og oppdra barn. Jeg syns det er et flott ansvar. 

Vel, Sidsel sa bla. at som to er man mye sterkere på alle måter, fysisk, psykisk, mentalt og åndelig. Jeg er veldig glad for at jeg kan være to sammen med Thomas. Men i går var jeg alene med Emma i kirken, siden Thomas har begynt på osteopatiutdannelsen, og han hadde altså skole i går. All honnør til de som må dra alene med barn i kirken HVER søndag!!! Jeg kom for sent, så var det amming, bleieskift, prøve å få Emma til å sovne, vogn opp og ned trapper (møte i kjelleren), en kjapp tur på toalettet mens det virket som at Emma sov, ikkedetnei, ut og trille litt, og endelig...hun sover... Jeg setter meg helt bakerst og lytter, så er det en dame som kommer opp på talerstolen og snakker godt og HØYT inn i mikrofonen. Emma våkner, er grinete. Ut og trille. Møtene er snart ferdig, jeg kjenner meg sliten og sulten. Tar meg et eple mens jeg triller, en hissig veps får teften av eplet og lar meg ikke i fred. Jeg går mot bilen, pakker sammen vognen og kjører hjem.

Jeg fikk lappen i sommer og har ikke tatt så mange turer alene, men jeg kjører så trygt jeg kan, er obs og syns det går greit. Endelig hjemme. Inn i den store fellesgarasjen. Jeg posisjonerer meg for å rygge inn på plassen vår. En motorsyklist skal ut og jeg tenker at jeg skal kjappe meg så han kommer forbi. Jeg rygger fort, har rygget noen ganger nå. Bang! Rett i betongsøylen med bakre støtfanger. Min første bulk. Og forhåpentligvis siste...  Jeg er glad det skjedde med denne bilen og ikke den nye, dyrere vi en gang sannsynligvis får oss. Bilen vi har nå har en del riper og skrammer fra før, men jeg liker den likevel. Men, selvfølgelig en kjip opplevelse. Jeg klarte ikke å unngå å felle et par oppgitte tårer da jeg kom inn, men samtidig tenkte jeg at det ikke var verdens undergang. Dagen hadde ikke vært så aller verst, jeg hadde kommet meg i kirken og en liten bulk i bilen kan jeg leve med. Så ingen grunn til å sture. Men jeg er veldig glad for at vi vanligvis er to.

1 kommentar:

  1. Jeg prøver igjen.. Husket på at jeg har en gammel bloggadresse som jeg ikke bruker og ikke har funnet ut hvordan man sletter.. men det kom til nytte nå, så jeg får kommentert innlegg!

    Dette var et velskrevet og nydelig innlegg! Den søndagen tok kaka. Du er jammen tålmodig og trofast, det står det virkelig respekt av! Ja, det er godt å være to. Jeg har tenkt på det mange ganger at jeg er så takknemlig for at jeg har en kjær mann å sele gleder, utfordringer og tid med.

    SvarSlett