Farmoren til Thomas, Ragnhild, var første oldeforelder som hilste på Emma. Hun svippet innom en tur for noen uker siden. Damen er snart 90, ser hun ikke flott ut?! Min bestefar var her for litt over en uke siden, og synsdet var stas å se oldebarnet sitt. Emma har også 3 oldeforeldre i Trondheim og 2 i Stavanger, som vi må få til et møte med.
Det føles nesten litt som om jeg ikke har mer å melde. Livet er bra. Stortingsvalget er over for lengst. Og takk til Senterpartiet som sørget for å beholde kontantstøtten (og muligens øke den) i alle fall for ettåringer. Uansett så er jeg takknemlig for at vi har mulighet til å stemme i landet vårt. Vi har frihet. Jens er tross alt en ok kar i forhold til Berlusconi. For en stund siden leste jeg om en afghansk mann som ble tatt av Taliban med en stemmeseddel på seg. Han hadde ennå ikke stemt, men de kappet av ham ørene fordi han hadde tenkt å stemme. Sånn er det heldigvis ikke her.
Nå er det så lenge siden jeg har blogget at jeg bare må komme med noe nytt her... :) Slenger inn noen bilder nå på tampen av kvelden. Et par fra Evens avreise på Gardermoen (elendig kvalitet på bildene, vi har lyst til å investere i et skikkelig kamera etterhvert....).
Emma i favoritt-hjørnet. Sover best inntil noe...
Jeg har tidligere tenkt mitt om småbarnsforeldre som ikke kan være med på ting fordi det er midt i leggetiden til barnet/barna, eller andre "sære" hensyn som må tas pga. barna. Og kan ikke "forsentkommerne" bare stå opp litt tidligere? Det har ikke vært så ofte jeg har tenkt slik, men jeg trekker tilbake hver eneste tanke som har vært dømmende eller negativ ovenfor foreldre med små barn. Jeg beklager! Virkelig.
Før Thomas og jeg fikk barn, snakket vi om at vi skulle ta med babyen vår overalt, hun skulle bli vant til andre mennesker og ikke være til hinder for at vi kunne bli med på ting. Vi ville ha en fleksibel baby, ikke en sånn sær en som vi måtte ta så mye hensyn til. Hva visste vel jeg...
Det handler ikke bare om Emma, men også om hva jeg selv orker. Med noen netter på rad med ekstra lite søvn, en Emma med vondt i magen som skriker og skriker og ikke vil sove, Thomas som er på jobb og opptatt på kvelden, ingen avlastning og nesten ingen pauser, blir jeg sliten. Hvis jeg ikke får hentet meg inn, kjennes det etterhvert ut som om noen har sugd ut all energi av kroppen min og sprøytet inn bedøvelsesmiddel i stede. Jeg blir allergisk mot skriking, og kjenner hvordan det tapper meg, og jeg tenker at jeg skal ikke ringe Thomas for å beklage meg, men til slutt hender det at jeg gjør det likevel. Han får jo ikke gjort noe med det, men da får jeg i alle fall litt støtte.
Men la meg si at jeg mener ikke med dette å klage. Det er bare sånn det er innimellom. Ikke alle dager kan være solskinnsdager. Uansett så er jeg lykkelig. Lykkelig, som en lun, trygg glede. Gode dager er jeg særlig lykkelig, det er klart. Og under slitenheten de dårlige dagene er jeg også lykkelig. Fordi jeg har alt hva jeg kan ønske meg i livet mitt, det viktigste er på plass.
Og hvis jeg ikke skriver så mye om de gode dagene er det fordi da gjør jeg andre ting. Da lager jeg spinatsuppe og baker brød, jeg trener og vasker gulvet, går tur med Emma, ringer Bestemor eller skriver brev til min bror som er på misjon. Når energien og tiden er der gjør jeg så mye jeg kan. Det er så deilig.
I går var en god dag. Da gikk Thomas og jeg + Emma en fin tur bort til Kolbotn. Det var nydelig høstvær, frisk luft og sol, og vi gikk gjennom skogen og et rolig boliområde. Vi satte oss på en benk underveis og bare nøt. Roen, hverandre og lukten av rognebær.
