Vi var faktisk i gang med å bestille julekort, men det skar seg (elendig nettside!), så vi droppet prosjektet. Det ble derfor ikke julekort i år, men det stresser vi ikke med. Orker ikke å stresse i julen lenger, sluttet med det i år. Uansett er det en ny jul neste år, og da kan vi alltids gjøre et nytt forsøk. Men vi tenker på dere likevel, og ønsker dere en fortsatt god jul og alt godt for 2010!
Jeg tok toget inn til Oslo her en kveld for å begynne på julegaveshoppingen, og da jeg ventet på å gå av toget tenkte jeg; "tenk om en av passasjerene har en bombe på seg?". Men det var bare en sånn "tenk om-tanke" man kan få, á la tenk om jeg kjører over i motsatt kjørefelt (med vilje) og kolliderer? Det tenker jeg en del, men det er kanskje fordi jeg ikke har hatt lappen så lenge. I alle fall, jeg ble jo ikke redd på ordentlig, men det fikk meg til å tenke på de som faktisk lever med konstant frykt og jeg prøvde å kjenne litt på hvordan det må være. Forferdelig! Tenkt å leve med at du når som helst kan bli overfalt, ranet, arrestert, torturert, steinet, nedverdiget, voldtatt. Mange lever med denne frykten. Jeg er så usigelig glad for at jeg er fri fra dette, fri fra å være redd, virkelig redd. Det er klart at jeg prøver å gå på trygge veier når det er mørkt og provoserer ikke på meg farer, men i realiteten kan gå hvor jeg vil, jeg kan tro hva jeg vil, jeg kan si hva jeg vil, være meg. Det er ikke realiteten for veldig mange andre, særlig kvinner. Det er så alt for mange eksempler, mye vil jeg ikke tenke på (f.eks. mannlige soldater i Afrika som bruker svært grusomme virkemidler for å spre frykt). Men jeg tenkte på 2. verdenskrig og jødeforfølgelsen. Hadde jeg vært en jøde på et tog den gangen, hadde jeg vært redd. Jeg tenkte på pionerene som pga. sin tro ble utsatt for forfølgelse og sinte mobber. I går leste jeg i Mormons bok om kvinner og barn som ble brent levende på et bål pga. sin tro. Hadde jeg klart å stå for min tro, hvis jeg risikerte å bli brent levende, sammen med mitt barn? Det er jo ekstremt. Det er mest sannsynlig ikke noe jeg trenger å frykte, tenkte jeg mens jeg satt behagelig innpakket i et ullteppe hjemme i stua. Jeg elsker å være hjemme og jeg elsker at jeg har et godt hjem sammen med familien min. Men jeg tenkte videre at selvom jeg har det veldig godt, må det likevel være noe i vår tid som kan være en utfordring. Jordelivet skal jo være en prøvestand, ikke et endelig paradis. Alle får ulike prøvelser til forskjellige tidspunkt i livet, men det som kanskje kan være en ekstra utfordring i vår tid, er å skille godt fra ondt, fordi det er påvirkning overalt fra alle. Det dårlige og onde er og blir normalisert. I Aftenposten fra i går var det en masterstudent i pedagogikk fra UiO, som mente at pornografi burde bli en del av seksualundervisningen på skolen og at staten burde sørge for å lage disse filmene. Statlige pornofilmer beregnet på 14-åringer? Absurd! Jeg er så utrolig glad for at jeg er ferdig med tenårene! Det ekskalerer fort nå. Det er en grunn til at Unge kvinner fikk den nye verdinormen DYD i år. Dyd er ikke et ord som brukes ofte i verden lenger, men Kirkens ledere oppfordrer alle (unge) kvinner til å vende tilbake til dyd.
Jeg er veldig takknemlig for den gode påvirkningen evangeliet har på meg og mitt liv. Det er så mye lettere å velge det som er godt når jeg har lært hva som er godt, og dermed lettere å vite hva jeg skal velge for å bli lykkelig. Jeg er lykkelig nå, og har et ønske om å leve slik at jeg også kan være lykkelig for alltid.
(Dette ble kanskje litt flere tanker enn planlagt...)
Jeg så Nobelsermonien på tv og jeg ble veldig imponert og glad over å høre Obamas foredrag/tale. De aller fleste er vel enige i at det kan være andre som hadde fortjent prisen mer enn Obama, inkludert han selv, men jeg syns Jagland forsvarte valget meget godt. Uansett, Obama er helt spesiell, virkelig en god og reflektert leder. Har noen gang en norsk politiker snakket om at alle mennesker har et guddommelig lys inni seg? Fantastisk å høre fra en politisk leder. Han sa at vi må være mot andre som vi vil at de skal være mot oss (akkurat mens han sa dette viste de bilder av folk som satt i salen, bla. en prest som duppet av..ironisk nok..). Derfor skal det f.eks. ikke benyttes tortur og Guantanamo skal stenges. For krigen fortsetter, men USA/vi må likevel prøve å være bedre, være slik vi vil at de vi sloss mot skal være. Jeg ble altså mektig imponert, USA og verden trengte virkelig en god leder nå og jeg er ikke i tvil om at Obama er rett mann for oppgaven. For å si det på den amerikanske måten (men jeg mener det oppriktig!):
May God bless Obama!
Mens jeg ennå var gravid sendte Helgunn (mamma`n til Thomas) meg noen bøker, bla. en samling dikt av Carol Lynn Pearson. Jeg kan ikke si jeg hadde så mange rolige, vakre, tankefulle stunder med babyen min den aller, aller første tiden. Men dette diktet synes jeg er vakkert og nå i disse baby-tider (med fire små som nylig har ankommet jorden), tenkte jeg at dette kan passe... Uansett, min lille Emma, nå har vi det så fint sammen og jeg elsker deg! Det er ingen tvil om at du er en gave fra Gud.
DAY-OLD CHILD
My day-old child lay in my arms.
With my lips against his ear
I wispered strongly, "How I wish -
I wish that you could hear;
"I´ve a hundred wonderful things to say
(A tiny cough and a nod)
Hurry, hurry, hurry and grow
So I can tell you about God."
My day-old baby´s mouth was still
And my words only tickled his ear.
But a kind of a light passed through his eyes,
And I saw this thought appear:
"How I wish I had a voice and words;
I´ve a hundred things to say.
Before I forget I´d tell you of God -
I left Him yesterday."
(Carol Lynn Pearson)
Jeg kan godt tenke meg flere barn, men helst ikke å være gravid igjen og i alle fall ikke føde. Men det er dessverre noe man må igjennom om man vil ha barn, med mindre man velger å adoptere. Jeg vet det er flere som har det på samme måte, særlig en som snart venter sitt tredje barn... Et lite dikt om det:
THE PRICE
Anguish, yes,
But not despair.
This agony that
Ties your breath
Is a law
The fruitful
Must bear.
Ask the
Almost-mother,
Her body
Heaving and torn -
Only from
Exquisite pain
Is beauty born.
(Carol Lynn Pearson)
Farmoren til Thomas, Ragnhild, var første oldeforelder som hilste på Emma. Hun svippet innom en tur for noen uker siden. Damen er snart 90, ser hun ikke flott ut?! Min bestefar var her for litt over en uke siden, og synsdet var stas å se oldebarnet sitt. Emma har også 3 oldeforeldre i Trondheim og 2 i Stavanger, som vi må få til et møte med.
Det føles nesten litt som om jeg ikke har mer å melde. Livet er bra. Stortingsvalget er over for lengst. Og takk til Senterpartiet som sørget for å beholde kontantstøtten (og muligens øke den) i alle fall for ettåringer. Uansett så er jeg takknemlig for at vi har mulighet til å stemme i landet vårt. Vi har frihet. Jens er tross alt en ok kar i forhold til Berlusconi. For en stund siden leste jeg om en afghansk mann som ble tatt av Taliban med en stemmeseddel på seg. Han hadde ennå ikke stemt, men de kappet av ham ørene fordi han hadde tenkt å stemme. Sånn er det heldigvis ikke her.
Nå er det så lenge siden jeg har blogget at jeg bare må komme med noe nytt her... :) Slenger inn noen bilder nå på tampen av kvelden. Et par fra Evens avreise på Gardermoen (elendig kvalitet på bildene, vi har lyst til å investere i et skikkelig kamera etterhvert....).
Emma i favoritt-hjørnet. Sover best inntil noe...
Jeg har tidligere tenkt mitt om småbarnsforeldre som ikke kan være med på ting fordi det er midt i leggetiden til barnet/barna, eller andre "sære" hensyn som må tas pga. barna. Og kan ikke "forsentkommerne" bare stå opp litt tidligere? Det har ikke vært så ofte jeg har tenkt slik, men jeg trekker tilbake hver eneste tanke som har vært dømmende eller negativ ovenfor foreldre med små barn. Jeg beklager! Virkelig.
Før Thomas og jeg fikk barn, snakket vi om at vi skulle ta med babyen vår overalt, hun skulle bli vant til andre mennesker og ikke være til hinder for at vi kunne bli med på ting. Vi ville ha en fleksibel baby, ikke en sånn sær en som vi måtte ta så mye hensyn til. Hva visste vel jeg...
Det handler ikke bare om Emma, men også om hva jeg selv orker. Med noen netter på rad med ekstra lite søvn, en Emma med vondt i magen som skriker og skriker og ikke vil sove, Thomas som er på jobb og opptatt på kvelden, ingen avlastning og nesten ingen pauser, blir jeg sliten. Hvis jeg ikke får hentet meg inn, kjennes det etterhvert ut som om noen har sugd ut all energi av kroppen min og sprøytet inn bedøvelsesmiddel i stede. Jeg blir allergisk mot skriking, og kjenner hvordan det tapper meg, og jeg tenker at jeg skal ikke ringe Thomas for å beklage meg, men til slutt hender det at jeg gjør det likevel. Han får jo ikke gjort noe med det, men da får jeg i alle fall litt støtte.
Men la meg si at jeg mener ikke med dette å klage. Det er bare sånn det er innimellom. Ikke alle dager kan være solskinnsdager. Uansett så er jeg lykkelig. Lykkelig, som en lun, trygg glede. Gode dager er jeg særlig lykkelig, det er klart. Og under slitenheten de dårlige dagene er jeg også lykkelig. Fordi jeg har alt hva jeg kan ønske meg i livet mitt, det viktigste er på plass.
Og hvis jeg ikke skriver så mye om de gode dagene er det fordi da gjør jeg andre ting. Da lager jeg spinatsuppe og baker brød, jeg trener og vasker gulvet, går tur med Emma, ringer Bestemor eller skriver brev til min bror som er på misjon. Når energien og tiden er der gjør jeg så mye jeg kan. Det er så deilig.
I går var en god dag. Da gikk Thomas og jeg + Emma en fin tur bort til Kolbotn. Det var nydelig høstvær, frisk luft og sol, og vi gikk gjennom skogen og et rolig boliområde. Vi satte oss på en benk underveis og bare nøt. Roen, hverandre og lukten av rognebær.
På lørdag var Thomas og jeg på ekteskapskurs sammen med en del andre par hjemme hos Amundsens. Sidsel ledet diskusjonen og underviste oss slik bare Sidsel kan. Jeg er takknemlig for hennes eksempel. Hennes karriere har vært 28 år(!) som hjemmeværende mor (hun har studert i løpet av disse årene) og 12 år som lærer på videregående skole. Jeg vet ennå ikke hvordan min karriere blir, men om jeg skal klare det som Sidsel har klart, nemlig skape en flott familie, et godt hjem, som er mitt mål, må jeg vel kanskje følge noe av den samme oppskriften. Selvom det helt sikkert ikke er enkelt. Noe må ofres. Men jeg ønsker å prioritere familien. I Aftenposten stod det for noen dager siden om en svensk undersøkelse, som kunne bekrefte det man lenge har ant, kvinner som både er mødre og jobber fulltid sliter mer enn andre pga økt stress, bekymringer, tiden strekker ikke til osv.... Jeg skal ikke skrive så mye om det, og det kan jo hende at jeg selv må jobbe når permisjonen går ut, og må man, så må man, men jeg syns det var en interesant artikkel. Noen må styre hjemmet, administrere alt, være den trygge havnen for barna, holde familien sammen. Og i de fleste tilfeller er det kvinnen. Det er kvinner som i størst grad har et spesielt ansvar i forhold til å ta vare på og oppdra barn. Jeg syns det er et flott ansvar.
Vel, Sidsel sa bla. at som to er man mye sterkere på alle måter, fysisk, psykisk, mentalt og åndelig. Jeg er veldig glad for at jeg kan være to sammen med Thomas. Men i går var jeg alene med Emma i kirken, siden Thomas har begynt på osteopatiutdannelsen, og han hadde altså skole i går. All honnør til de som må dra alene med barn i kirken HVER søndag!!! Jeg kom for sent, så var det amming, bleieskift, prøve å få Emma til å sovne, vogn opp og ned trapper (møte i kjelleren), en kjapp tur på toalettet mens det virket som at Emma sov, ikkedetnei, ut og trille litt, og endelig...hun sover... Jeg setter meg helt bakerst og lytter, så er det en dame som kommer opp på talerstolen og snakker godt og HØYT inn i mikrofonen. Emma våkner, er grinete. Ut og trille. Møtene er snart ferdig, jeg kjenner meg sliten og sulten. Tar meg et eple mens jeg triller, en hissig veps får teften av eplet og lar meg ikke i fred. Jeg går mot bilen, pakker sammen vognen og kjører hjem.
Jeg fikk lappen i sommer og har ikke tatt så mange turer alene, men jeg kjører så trygt jeg kan, er obs og syns det går greit. Endelig hjemme. Inn i den store fellesgarasjen. Jeg posisjonerer meg for å rygge inn på plassen vår. En motorsyklist skal ut og jeg tenker at jeg skal kjappe meg så han kommer forbi. Jeg rygger fort, har rygget noen ganger nå. Bang! Rett i betongsøylen med bakre støtfanger. Min første bulk. Og forhåpentligvis siste... Jeg er glad det skjedde med denne bilen og ikke den nye, dyrere vi en gang sannsynligvis får oss. Bilen vi har nå har en del riper og skrammer fra før, men jeg liker den likevel. Men, selvfølgelig en kjip opplevelse. Jeg klarte ikke å unngå å felle et par oppgitte tårer da jeg kom inn, men samtidig tenkte jeg at det ikke var verdens undergang. Dagen hadde ikke vært så aller verst, jeg hadde kommet meg i kirken og en liten bulk i bilen kan jeg leve med. Så ingen grunn til å sture. Men jeg er veldig glad for at vi vanligvis er to.
Emmas velsignelse 30. august
Her er gutta som var med på velsignelsen; (Grand)onkel Stein, Even, Jaran, Thomas, Idar og Pappa/Arnfinn.Ren fristelse
Min tante Nina er veldig flink til å lage kaker. Gode kaker og fine kaker. Hun er kunstner og maler bilder som jeg gjerne vil ha på veggen min etterhvert (jeg sparer!!) og har sin egen business "Ren fryd" med såper og andre produkter hun lager selv. Alt naturlig og fantastisk! Til Vegars (hennes sønn, min fetter) konfirmasjon (som er en god stund siden) laget hun en fantastisk mektig sjokoladekake. I mange uker hadde jeg hatt lyst på den kaken og satte for en liten stund siden av en lørdag til å lage den. Kaken ble ikke akkuratt noen blå-kopi, men smaken...den var den samme! :) (Nr. 1 er laget av Nina, nr. 2 hvor alt flyter utover er mitt forsøk).
Den kjekke barnevognmafiaen. Gutta tok seg av barna, mens vi jentene fikk skravle i fred.
Noen dager handler det bare om å overleve. Spise og sove. Ikke bare for Emma, men for meg også. Sånn har det vært i dag. Akkurat nå går det bedre, vel og merke, siden jeg sitter her og skriver. Men jeg er såvisst ingen café-mamma. Jeg skjønner ikke hvordan de får det til, disse mammaene som sitter på café (når sover de? dusjer? lager mat? rydder?? Og babyene? Ligger de bare i vognene sine og sover på kommando?).
Jeg har ikke møtt barselgruppen min ennå. Den første gangen vi skulle møtes hadde jeg brystbetennelse og var ikke bra. Men jeg kan henge meg på nå om jeg vil, de møtes hver onsdag kl. 12.00 på "KaffeLarsen" på Holmlia senter... Forløpig har ikke det vært aktuelt. Forrige onsdag stod jeg ikke ordentlig opp før 12.15, og da var det først amming, stell og legging av Emma, for så å spise og stelle meg selv. Om jeg ikke sover noe på formiddagen blir jeg en zombie resten av dagen og får ikke gjort stort, så da er det like greit å sove ut , for så å få gjort noe. En god dag er en dag jeg har overskudd og energi til å gjøre noe jeg ønsker/trenger. F.eks lage middag, gå tur, vaske, lage kake (på lørdager!), dusje, få besøk, blogge...
I dag var vi på 3-måneders kontroll kl. 10.30. Det var litt for tidlig.... Jeg var veldig trøtt, men gjorde oss klare og smurte en matpakke jeg kunne spise på veien, og vi kom oss av gårde. Jeg hadde gruet meg, for Emma skulle også vaksineres. Da vi kom frem var vi forbi leggetid for Emma, så hun var temmelig trøtt. Helsesøster målte og veiet og så var det i grunn klart for vaksine... Men jeg var helt uttafor, jeg ville hjem så fort som mulig, få Emma til å sove. Jeg var langt i fra en rolig, sterk mor som kunne trøste henne når hun fikk sprøyte og vondt og kanskje kom til å bli ekstra grinete resten av dagen... Helsesøster skjønte det og foreslo å utsette det. Ja, takk! Det var bare helt feil tidspunkt i dag, så glad vi fikk utsette....
Da vi kom hjem var Emma veldig trøtt (hun sovnet i vognen på vei hjem, men våknet selvfølgelig da vi kom hjem og vognen plutselig stod i ro...), og illskrek. Hun var helt utrøstelig og ville ikke engang ha pupp, noe hun vanligvis aldri sier nei til... Jeg la henne og måtte bare vente på stillheten. Det var helt forferdelig. Naboene har sikkert fått nok for lengst (jeg hørte naboen lukke vinduet ganske fort..). Hun sovnet heldigvis omsider, og da sov hun lenge. Det samme gjorde jeg... :)
Så det er ikke så lett å være fleksibel for tiden. Skal vi ut må jeg helst ha litt overskudd til å takle det som kommer etterpå. Eller det må være verdt det. Forløpig er ikke café-livet på "KaffeLarsen" verdt det...
Men selv om det har sin pris å være mor, gir det også en utrolig stor glede. Det er dette jeg vil, her jeg vil være. Det er dette som er min oppgave, jeg føler virkelig det, og jeg er glad for å være i gang med den!
Familien er det viktigste i livet mitt og da er det også selvsagt at Krf er det partiet jeg kommer til å stemme på. I Aftenposten fra mandag 17. august stod det om kontantstøtten. Ap og Sv vil avvikle denne ordningen. Ap vil ha en gradvis avvikling til det er full barnehagedekning. De mener altså at det er best for barn (samfunnet) å bli tatt hånd om av fagpersoner (ofte ufaglærte og for få i forhold til antall barn) fra de er 1 år. Ap er for arbeid og arbeidsplasser til alle, så det er svært synd at de ikke annerkjenner det å ta seg av barn og hjem, som et viktig arbeid.
Høyre, Venstre, Frp og Krf vil beholde ordningen. Krf vil i tillegg øke støtten til 5000 kr (fra 3300 kr) for 1-åringene og 4000 kr for 2-åringene. Dette betyr at det vil bli litt enklere å velge å være hjemme med barn litt lenger, noe jeg ønsker. Jeg har fått et barn og har lyst til å ta vare på det selv, og jeg syns jeg burde ha et reelt valg til å velge akkurat det. Jeg sier: Stem Krf!
